Generelt om hjelpemidler

Kunnskap og erfaring viser at hjelpemidler kan støtte opp om hukommelse, selvstendighet, tidsorientering, aktivitet og trygghet. Forutsetningen for at hjelpemidler skal være nyttige er at de er valgt etter en grundig behovanalyse, og at de blir brukt og fulgt opp på en forsvarlig måte. Dette arbeidet krever kunnskap og god tid.

Disse sidene skal gi deg informasjon om hvordan hjelpemidler kan brukes for å støtte personer med demens i å opprettholde daglige aktiviteter så lenge som mulig.

Hjelpemidler for personer som bor hjemme
Personer med varig funksjonshemning som bor hjemme kan søke om støtte til hjelpemidler fra Folketrygden. Her skal hjelpemidlene bidra til å bedre den generelle funksjonsevne. Hjelpemidler til trening, stimulering og aktivitet dekkes ikke av hjelpemiddelsentralen for personer over 26 år. Omsorgsboliger regnes som egen bolig, ikke institusjon.

I tillegg til de hjelpemidler det kan søkes om hos, finnes produkter som kan kjøpes i vanlig handel, og som de fleste av oss bruker, for eksempel kjøkkenredskaper, tannbørste og radio. Dette er hjelpemidler som faller utenfor hjelpemiddelsentralens ansvar. 

Når det gjelder trygghetsalarmer, anses det etter dagens regler som kommunens ansvar når ”varslingen” går ut av boligen. I private hjem og i omsorgsboliger kan det etter Folketrygdloven også søkes om varsling internt i huset. I Oslo kommune tilbys trygghetsalarm i Trygghetsapakker. Les mer på www.oslo.kommune.no . Skriv trygghetsalarm i søkefeltet. 

Hjelpemidler for personer som bor i institusjon
Personer som bor i institusjon, for eksempel sykehjem, kan vanligvis ikke søke hjelpemiddelsentralen om hjelpemidler, da dette anses som institusjonens eller kommunens ansvar. Dersom hjelpemidlet er til personlig, individuelt bruk, og spesielt tilpasset, kan man i enkelte tilfeller likevel søke støtte fra hjelpemiddelsentralen. Kommunen har også ansvar for å bevilge, skaffe og instruere i bruk av hjelpemidler til personer i institusjon, og noen kommuner har egne lagre for korttidsutlån.

Hva er demens og kognitiv svikt?
Det kan være mange årsaker til kognitiv svikt. Hos personer over 60 år, er imidlertid demenssykdom den vanligste årsaken.

Demens er fellesbetegnelse for en gruppe hjernesykdommer som fortrinnsvis opptrer i høy alder og som medfører symptomer som hukommelsessvikt, sviktende handlingsevne, sviktende språkfunksjon, personlighetsendringer og endring av atferd. Tilstanden fører til redusert evne til å ta omsorg for seg selv. Personen som rammes blir sykere ettersom tiden går og blir etter hvert mer avhengig av hjelp fra andre. Hos noen forverres tilstanden fort (to - tre år), hos andre langsomt (åtte - ti år) og hos andre igjen, enda langsommere.

For mer informasjon om demens, vises det til nettsidene til Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse,  www.aldringoghelse.no, som gir ut publikasjoner om demens og hvordan sykdommen arter seg.

Funksjonsevne og funksjonshemning
Funksjonsevne er hvordan man mestrer vanlige, daglige aktiviteter hjemme og i samfunnet ellers. Personer med demens opplever ofte nederlag ved at stadig flere aktiviteter blir for kompliserte i forhold til funksjonsevnen.

Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede bruker følgende definisjon:

”Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlige for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse."

Ifølge denne definisjonen har personer med demenssykdom en varig funksjonshemning, og dermed samme rettigheter som andre funksjonshemmede. Selv om de funksjonshemninger som følger en demenssykdom har visse likhetstrekk, kan de berørte og deres pårørende ha helt ulike behov og trenge forskjellige hjelpemidler. Man må derfor alltid vurdere de individuelle behovene nøye.

Rettigheter

Henvisningene til lover og forskrifter som du finner her dreier seg om hvilke rettigheter personer med demens har til tekniske hjelpemidler, og hvilke faglig og forvaltningsmessig ansvar helsepersonell har i denne sammenhengen.
Les mer på www.lovdata.no og www.nav.no
Lov om folketrygd
§10-6. Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Funksjonsevnen må være vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Tiltakene skal være nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet eller for at vedkommende skal kunne pleies i hjemmet. Demens er en funksjonshemning.
§ 10-7. Stønad gis i form av utlån eller tilskott til hjelpemidler.
§ 10-17 Dersom det foreligger rettigheter etter en annen lov, faller tilskottet bort.
Hjelpemiddelsentralen
Det er en hjelpemiddelsentral i hvert fylke. Disse behandler søknader om hjelpemidler.
NAV har inngått pris- og forhandlingsavtale for en rekke hjelpemidler, dette gjelder ikke for kognitive hjelpemidler. Se www.hjelpemiddeldatabasen.no
NAV har egen rådgiver for kognisjon og varslings hjelpemidler. 

Anskaffelse og oppfølging

Det er tidkrevende å implementere hjelpemidler for personer med kognitiv svikt. Det er nødvendig med en god introduksjon, veiledning og oppfølging. Pårørende og personell i hjemmetjenesten har også roller i dette, og det er viktig at de involveres videre i arbeidet.
Søke om hjelpemidler
Før man bestemmer seg for å søke om hjelpemidler, kan det være klokt å prøve ut produktene. I Oslo er det er mulig å ta et besøk i Almas hus. Bestill besøk almashus@sye.oslo.kommune.no .  Eller bestille utprøving på hjelpemiddelsentralen. Finn skjema på www.nav.no : hjelp til utredning og utprøving – NAV 10-07.20 eller søknad om kognitive hjelpemidler –  NAV 10-07.03 KOGN.

Saksgang
Selv om det vanligvis er fagfolk som søker om hjelpemidler, kan pårørende og andre også søke. Hvis saksbehandler på hjelpemiddelsentralen synes at begrunnelsen er for svak, kan søknaden returneres med anmodning om sakkyndig uttalelse.
Anker og klageinstanser
Det er anledning til å klage på hjelpemiddelsentralens vedtak, og eget klageskjema skaffes fra hjelpemiddelsentralen.
Når hjelpemidler er innvilget
Når søknaden er innvilget, leveres hjelpemidlene vanligvis direkte til bruker fra hjelpemiddelsentralen. Når det gjelder personer med demens, bør imidlertid faglig kontaktperson være tilstede når hjelpemidlene leveres, samt ta ansvar for å pakke dem ut og sette i gang bruken. Ekstra viktig er det for kompliserte hjelpemidler, som kanskje må programmeres eller monteres. Den som har utredet behovet for hjelpemidlene må følge opp inntil brukeren er fortrolig med hvordan og når de skal brukes.
Opplæring og oppfølging
Opplæringens type og omfang må ses i sammenheng med brukerens behov. Målet er at bruker og pårørende/hjelpere skal være trygge på hjelpemidlet og dets funksjon. Etter opplæringen kommer en periode der bruker skal prøve om hjelpemidlet fungerer etter hensikten. Hvor ofte det skal være oppfølging vurderes ut fra situasjon og behov. Som oftest vil det være mer effektivt med hyppig oppfølging i starten over et kortere tidsrom. Les mer om dette i Torhild Holthes bok; Kunsten å skynde seg sakte – Formidling av kognitive hjelpemidler for personer med demens.

Kontakt informasjon
Kommunens eller bydelens bestillerkontor eller fagpersoner.  I Oslo www.oslo.kommune.no
Pårørendeskoler og pårørendegrupper. www.nasjonalforeningen.no  
Nasjonalforeningens Demenslinje, telefon 23 12 00 40  
Geriatrisk ressurssenter, Sykehjemsetaten i Oslo. Tlf 23 48 69 60 www.geria.no            
Nasjonal kompetansetjenete for aldring og helse, telefon 33 34 19 50. www.aldringoghelse.no            
Liste over alle hjelpemiddelsentralene finnes på www.nav.no
NAV Hjelpemiddelsentral i Oslo og Akershus, telefon: 21 06 97 00
Rådgiver kognisjon og varsling, Sissel Moen, telefon: 21 06 97 49. sissel.moen@nav.no              
Nyttige nettsteder
www.helsedirektoratet.no  
www.aldringoghelse.no             
www.atdementia.org.uk
Litteratur
Bjørneby, Holthe og Topo: TED, Teknologi, etikk og demens, En veiviser for bruk av teknologi i demensomsorgen. ISBN 82-91054-73-8.         
Torhild Holthe: Kunsten å skynde seg sakte – formidling av kognitive hjelpemidler til personer med demens. ISBN 978-82-8061-208-3
Nils Erik Ness: Hjelpemidler og tilrettelegging for deltagelse. ISBN 978-82-519-2701-7