Hva er behovet?

Mennesker med demens har samme grunnleggende behov som andre mennesker. Dette er en viktig dimensjon når behovet for hjelpemidler skal vurderes. Personer med demens kan ofte selv vurdere sitt behov og sine ønsker om hjelp og støtte. Samarbeidet med han eller henne og pårørende må alltid tas på alvor når behov vurderes.

Uansett hvem som har ansvar for å vurdere behov for hjelpemidler, er samarbeid og ansvarsfordeling nødvendig. I Oslo er det demenskoordinator og demensteam som har ansvar for den faglige vurderingen, men alle som er berørt av demens på en eller anne måte, kan ha nyttige innspill til et helhetlig bilde av behovene.

Hva slags livssituasjon?
Hvordan vurdere behovet?
Verktøy for behovvurdering

Hva slags livssituasjon?
Livssituasjonen til personer med demens er ulik. En som nettopp har fått demensdiagnose kan bo alene eller sammen med andre. Ofte er ikke kommunens hjelpeapparat koblet inn enda, og fastlegen blir da en viktig kilde til informasjon om at hjelpemidler finnes. Fastlegen er også den som henviser til demenskoordinator eller direkte til ergoterapeut for videre vurdering og rådgivning.

Familie, sosialt nettverk og boligforhold spiller inn. Når personer med demens bor sammen med noen, kan som regel pårørende minne vedkommende på ting og trå støttende til i hverdagen. Om vedkommende derimot bor alene, kan hjelpemidler være nødvendige bidrag for å støtte hukommelse og trygghet.

Dersom demenssykdommen er kommet lengre er brukeren gjerne på et dagsenter noen ganger i uken, bor i en gruppebolig eller på sykehjem. Da vil behovene og problemene være annerledes. Nettopp i slike livssituasjoner er det ekstra viktig å sørge for god livskvalitet, stimulans og aktivitet, da dagligdagse aktiviteter kan være tapt for vedkommende. Desorienteringen kan være større, og hjelpemidlene kan bidra til å passe på vedkommende, slik at han eller hun ikke utsettes for fare. 

Familiemedlemmer er ofte bekymret for den demensrammedes sikkerhet og trygghet. Denne bekymringen kan føre til stress og belastning for familien, og det er derfor viktig at pårørende også tilbys hjelpemidler som kan avlaste situasjonen. Omsorgspersonell er en knapp ressurs, og man bør derfor se på hvordan deres arbeid kan suppleres med hjelpemidler.

Hvordan vurdere behovet?
Det er alltid nødvendig å vurdere hver enkelt persons ønsker og behov. Vurderingen må gjøres der personen bor, og kombineres med observasjon. Det er viktig å danne seg et bilde av hvem denne personen er og har vært tidligere.

Når man vurderer behov, må man bruke demensfaglig kompetanse og den informasjonen som kommer frem under samtale med personen selv og eventuelle hjelpere. Vanligvis kan vedkommende formidle ønsker om hva han eller hun vil klare selv, eller forhold som vedkommende er bekymret for. Særlig gjelder dette personer i tidlige stadier av sykdommen. Nyttig informasjon kommer også frem ved å observere personen i en vanlig situasjon, som å lage kaffe. Dette for å se hvilken innvirkning sykdommen har på praktiske gjøremål.  

Når sykdommen er kommet lengre, kan nonverbal kommunikasjon, som ansiktsuttrykk og kroppsspråk fortelle mye om en persons ønsker og vilje. Slik informasjon kan være like viktig som formelle og standardiserte tester.

Verktøy for behovvurdering
Det er alltid nyttig å vite om andre fagpersoner har gjort en kartlegging av situasjonen. Det kan for eksempel være gjort vurderinger på sykehus som fagpersoner i kommunen trenger å vite om og følge opp. Når slik kartlegging er foretatt, skal den sendes til de fagpersoner som har ansvar for oppfølging, som demenskoordinator og demensteam. Det er viktig med skikkelige rutiner for samarbeidet.

Rosenborgsenteret i Oslo har utviklet skjemaene ”Å klare seg selv” og ”Hverdagens gjøremål”, som er nyttige ved vurdering av behov.

Noen steder brukes også kartleggingsverktøyet AMPS (Assessment of Motor and Process Skills), som særlig egner seg for å evaluere hvordan en person fungerer i forhold til daglige aktiviteter. Dette er mer omfattende og krever et spesielt sertifiseringskurs.